Da skal det feires med kyllingnakker til kvelds

Jeg og Clara har nå hatt vår debut innen lavinetrening. Det var en liten, og etterhver kald gjeng, som møtte opp til lavinetrening i Vatneleiren. Hugo hadde ordna en fin grop - så vi kom til dekka bord (eller åpent hull om du vil :-). Gropa var stor, men hullet lite og bratt. Så første økt sendte jeg bare Clara ned i den åpne gropa… og hun brukte litt tid den første gangen, og likheten til en dachs var påfallende. De to neste gangene, så gikk hun ned med en gang. Neste økt la vi først forran litt snø, og Clara gravde seg fint inn etterhvert (men måtte sjekke om det var noen enklere vei ned) - det samme sjedde andre gangen… og en eller annen gang undervei, begynte hun å lete etter bringkobbelet, startet gravingen igjen etterhvert - og kom inn alle gangene uten hjelp. Det var en morsom, men ganske kald trening!

Klokken halv ti på kvelden “hylte” telefonen min alarm. Det var en 83 år gml mann som var savnet ved Viking stadion på Jåtta. Jeg brukte mine vanlige ca 20 min. på å komme meg i bilen. Vi kom i søk, og søkte en god time før aksjonen ble avblåst fordi mannen kom til rette - heldigvis i god behold. Det er nesten litt merkelig… For nøyaktig 1 år siden var jeg på min første aksjon, i samme område - jeg er sikker på at jeg gikk i noen av de samme hagene, etter en 80 år gammel dame…

Jeg var hjemme igjen litt før ett, og i seng halv to… - så det ble en litt kort natt :-)!

Jula er over, og hverdagen har kommet. Vi har hatt to deilige uker på hytta, med hyggelig besøk hos venner og familie. På hytta var det ca 1/2 meter snø, og vi gikk faktisk ganske mye på ski. Tro det eller ei, men jeg har kjøpt meg nye ski, og mine skiferdigheter ble umiddelbart bedre :-) Det føltes iallefall litt bedre å gå på stødige fjellski, en på vinglete langrennski. MEN, jeg kan nok fremdeles ikke skryte av skikunnskapene mine. Hundene fikk ganske mye fysisk trening både i form av ski og trugeturer, men det ble lite mentaltrening. Clara fikk et feltsøk i snøen som hun mer eller mindre bykset seg igjennom. Noen godbitsøk ble det også, og ellers gikk det litt i snøballkastning:

Jeg og Clara har i 2009 vært i et “mellomår” i NRH-treningsammenheng. Jeg har forsøkt å trene litt kreativt, men kjenner at det er lett å gå litt tom. Det har imidlertid blitt endel vanskelige asfaltspor, litt praktiske søk, meldinger på ulike typer fig. og på små gjenstander. Sistnevnte fungerte kjempebra så lenge gjenstanden var åpen, og situasjonen var en “treningssituasjon”. Jeg har ikke greid å få den så besfestet at den sitter i et vanlig søk - da apporterer hun fortsatt. Ellers har vi vært på 8 leiteaksjoner i 2009, hvor to var på HKEMN. Det er utrolig lærerikt å spennende å dra på aksjoner, og fremdeles kribler det i magen når mobilen piper “ALARM”.  I 2010 skal vi regodkjenne, så da gjelder det å ikke ligge på latsida. 1. re er jo litt spennende siden man skal igjen HK på nytt. Planen er å få gjort unna de tingene jeg kan så tidlig som mulig, så får vi se hvordan det går

I helga har vi fått en god porsjon trening. Lørdagen var vi på Bjerkreimssenderen og trente overvær. Hadde først en teig hvor vi telte minst 9 sau - på vindsiden. Jeg fikk litt hundefører angst, og søkte med Clara i bånd. Juksa litt, og fant Ritva uten å avsøke hele teigen. Etterpå fikk Clara noen “forrektige” overværslag uten sau - og koste seg veldig. Meldingene var fine.

Søndag, ca kvart over 9 på morgenen, fikk jeg utkalling til FORF-øvelse. 4 personer var savnet fra et flykræsj (vel - de ble oppjustert til 5). Fikk kartreferanse, og siden jeg visste om øvelsen, så var alt pakket og klart. Det dukket opp et imponerende antall rødekorsere/rovere/folkehjelpere, en politimann og lastebil med mobilt KO (ganske fancy). Etterhvert var vi 6 hundeekvipasjer, og vi fikk utdelt teiger. Forserte gjerder og sauer før vi kom til teigen (som heldigvis var befriende fri for sau). Kort fortalt så var det lite funn i teigen min, men da jeg var på vei tilbake til bilen så “fanget” jeg en mann som jeg lurte på om var savnet - men han var en “markørobservatør” (sånt no’ har vi ikke i NRH gitt) og mente at den siste lå i nærheten av kræsjet. Jeg fikk kræsjkoordinatene over radioen fra Tone. Aud og Kaare dukket opp og vi tok et paralellsøk mot det imaginære og helt usynlige kræsjet. Vi gikk ikke mange meterne før jeg ser at Clara slår på noe, og finner den savende. Melder og kræsjer med Odin til Aud på veien inn. Uten å bry seg om ham kommer hun fint inn med melding! Det er flinke voffen min det I mellomtiden finner også Odin den savnede (fint at flere kan få funn etter en lang øvelse) og jeg og Aud løper ut til pasienten. Hun var kald (og stakkar - det må hun virkelig ha vært etter å ha ligget der i mange timer uten jervenduk eller liggeunderlag) og ble bønnhørlig pakket i jervenduker m.m. Dette var det siste funnet, og var rett ved noen biler, på et sted hvor det hadde vært masse fotfolk Var i søk i ca 3 timer og gikk ca 8.6 km.

Det er alltid litt morro å ha øvelse sammen med de andre frivillige. Det blir mer som en vanlig aksjon og man må samarbeide med fotfolk som nødvendigvis ikke vet hvordan en hund funker!

Hvis noen lurer…. så lever vi, og har vært på både onsdags og lørdagstreninger. Eller det vil si at helga for to uker siden var jeg og Clara på jentetur på hytta (guttene var hjemme og jobbet). Vi gikk to spor, et som var 13 timer gammelt og et som var drøyt 21 timer gammelt. Begge sporene lå i  terreng som er lite overtråkka av mennesker, godt beskyttet av skog, og det første hadde hatt en frostnatt. Altså ideelt sporvær. Hadde noen sagt det 13 timer gamle sporet var to timer gammelt, så hadde jeg ikke lettet på et øyebryn. Det 21 timer gamle sporet, ville jeg tatt for å være tja… 4-5 timer? Det er morro når det går bra (for det er ikke alltid det gjør - særlig ikke hvis det har regnet og blåst).

Clara koser seg på myra ved hytta

Forrige helg runderte jeg Vigresskogen, og trente unghunder sammen med nye medlemmer, så det var veldig morro Denne helga har jeg og KE trent på Stord sammen med Gunhild, Silje, Øyvind og Leif og Geir (fra Hordaland). Gikk et par spor, med litt utfordringer, som gikk bra + at vi hadde noen lange overværsslag, hvor Clara hadde fin-fine meldinger, så jeg var kjempefornøyd! Vi bodde hos Gunhild og Vidar, som tok seg veldig godt av oss med blant annet servering av hjortegryte…mmm…..

Her har Kai-Erik og Umi funnet en sekk og skal ta sporoppsøk

I dag bestod vi A-sporet: 20 minutter fra starten av oppsøket til vi var ved sluttgjenstanden etter 1 kilometer spor. Vi fant to av fire gjenstander underveis.

I runderingen gikk det kjempebra ca 750 meter. Vi fant andre figurant på ca 600 meter og hadde da brukt 18 minutter. Ved 750 meter begynte Umi å bli sliten under topplokket, noe som førte til grunnere slag og at vi dermed bomma på siste figurant med 20 meter. Vi fikk gå fram til ca 850 meter for at Umi skulle få muligheten til å få ferten av figuranten (vi hadde sterk medvind), men det fikk han aldri. Vi var altså ca 20 meter unna en godkjenning i dag. Små marginer, men samtidig en helt klar stryk. Selve runderingsøkta vi hadde er jeg veldig fornøyd med til tross for at vi gikk over siste figuranten. Da blir det å legge en plan for øktene fram til neste og siste prøve i desember.

Takk for hjelpen til Paul og Tone, Krissi, Dagmar, Johannes, Ola og John for innsatsen i dag!!

Og: Grattis til Ghita med bestått A-spor og Frode med bestått 1.re-rundering!!

Forrige helg var det hundeførersamling i Røldal. Jeg tok for sikkerhetsskyld med fire piggdekk i bilen. Vi reiste fredags formiddag, og fikk halvannen times tur før vi var fremme ved leiligheten. Ble mobbet av Paul for dekka Fredags kveld lavet det ned med snø -  og det samme på lørdagen - og Paul mobbet ikke lenger for dekka (men hjalp meg å skifte dem). Jeg og Frode hadde to økter med overvær i snøen. Søndagen kjørte vi hjem. Treningen ble litt amputert pga snøen, men vi fikk diskutert masse “hundeførerting”, og det er alltid nyttig!

Kl 02 natt til lørdag 10/10 gikk alarmen, det var aksjon i Byglandsfjord. Etter å ha gnidd søvnen ut av øyene, og fått alt i bilen startet jeg å kjøre kl. 02.20. Jeg var trøtt som en dupp og sleit skikkelig på veien. Jeg bråvåknet når jeg når jeg så en elg og to råddyr like etter. Kl 06 var vi vel fremme, og jeg fikk med meg en hyggelig ung mann fra rødekors, og vi skulle sjekke ut noen spor. Vi rakk akkurat frem til spora da jeg fikk beskjed om at damen var kommet til rette. Rødekorseren var snill å gå ut i heia, så Clara fikk finne ham. Så totalt fikk hun sikkert jobbe nesten 5 min. :-). Etter debrifen kjente jeg at jeg var orntlig trøtt, og bestemte jeg meg å ta en tur til hytta. Det var bare drøye 1 times tur. Vel fremme var det bare å sette i gang å fyre. Jeg og Clara tok et par timers tur, og plukket sopp og ellers ble det sløving på sofaen, inntil jeg la meg kl. 20.40 - og sto opp i dag kl. 09.00. Deilig!!  I dag ble det ny halvannentimes sopptur, før vi satte nesa mot Rogaland.

Siden tåa til Clara virket god som ny, så bestemte jeg meg for å dra på sportrening på Sviland. I tillegg til oss som skulle trene der, var det fullt av grønne menn som lekte krig, og en skokk med sopplukkere. Jaja, man kan jo ikke la være å trene av den grunn, så det var jo bare å sette igang. Jeg fikk tilbud om et overnatten spor - som i løpet av natten hadde fått en teltleir i starten og som nå var sterkt bevoktet av et ukjent antall grønne menn…. og jeg takket pent nei…. - jada… kall meg pingle…

Henning var derfor snill å legge to spor av ca 400-500 meter i Arboretet, og jeg sa jeg ønsket noen utfordinger i dem… Etter tre timer gikk vi dem! Det første sporet startet på venstre side av parkeringsplassen i Arboretet (jeg hadde liksom tenkt at han skulle gå mer i Melshei, en Arboretet - men prøvde å være ubemerket av forskjellen). Clara slo fint på sporet, men du verden som det tar på psyken å gå spor i soppterreng  på denne tiden av året. Clara jobbet seg fint avgårde i passe tempo, og fant fint første gjenstand… neste og neste….. og det bar over parkeringsplass, og over til gaphuken hvor hun stupte under bordet og plukket en tom Red Bull boks… jaja, tenkte jeg…. jeg har ikke noe valg, det er bare å belønne (og det viste seg å være helt rett). Så bar det ned skråningen og mot en liten bro… Der sto det et helt brudefølge med fotograf som var igang med å forevige begivenheten. Der sto bruden å holdt i sin hvite kjole, og de så fryktelig skeptiske ut da vi styrtet mot dem….. For n’te gang denne dagen ble jeg i tvil, denne gangen mest fordi jeg helst ikke ville spolere bildene som paret sikkert skulle ha på veggen resten av livet (og bilde “Skrik” dukket av en eller annen grunn opp i bakhodet), og jeg holdt Clara litt igjen… og plutselig så jeg en blå sløyfe, phu… og den var på vår side av brudeparet. Den viste seg å være starten på det neste sporet, og slutten på det sporet vi hadde gått var på andre siden av broen med brudeparet… Men vi tøflet av gårde på neste, og sleit først litt med å krysse Vassvikveien, og vi sleit også litt mot slutten. Vi havnet i området med masse diker, som var vanskelig for meg å ta seg over, men vi fant slutten til slutt… Jeg må si meg fornøyd med arbeidet til Clara, tatt i betraktning de utfordingene vi fikk i sporet.

Paul ville ha spor i kubeitet, på andre siden av veien ved Bråsteinsvannet, og ville ha fig. i enden. Jeg hadde lagt et ca 1 km langt spor, plassert slutten strategisk ved veien, slik at det var lett å komme til. Det av og til lett å glemme et det kun er oss NRHere som synes at det er helt naturlig å ligge flatt på bakken, i kanten av et beite, like ved en vei… Jeg så Paul vel avgårde, og fulgte med den et stykke, og Dinoen gikk fin-fint spor. Jeg fant ut at det var på tide å finne plassen jeg skulle ligge. Der var ganske åpent, så jeg la meg flatt på bakken - og håpte ingen andre ville se meg…. Etter en stund så jeg Paul og Dino… Yes! Nå var det ikke lenge igjen…. Men der stoppet det også en bil, med et yngre par i. Mannen åpnet vinduet og spurte “Are you og OK?”…. og prøvde meg viskende “Yes, I’m fine!!!” og smilte mitt mest beroligende smil…. noe som ikke overbeviste mannen i det hele tatt… og han åpnet døra og var på vei ut… phu… Jeg prøvde meg igjen… viskende… for nå var Paul og Dino ikke langt unna….” I’m fine…” og satte tommelen i været… Men mannen var fremdeles ikke overbevist om at tilstanden min var i skjønneste orden (merkelig ). Heldigvis, i det øyeblikket kom Dinoen som en reddene engel og avverget hele situasjonen… Jeg kunne reise meg opp å belønne! Paret var nå overbevist, og den som sto og lo… Det var Paul….