Etter henholdsvis drøye 10 og 8 innholdsrike og spennende år med Norske Redningshunder som livsstil, er det både rart og vedmodig at jeg og Kai-Erik nå takker for oss. Hovedgrunnen er tid. Etter vi fikk Lavrans i 2010, ble det mindre tid til trening, men det gikk sånn tålig greit mens vi bodde på Ålgård. Da hadde vi stort sett fra ti minutter til en halvtime til treningene. Etter vi flytta til sørlandet har vi stort sett hatt fra tre kvarter til halvannen time. I tillegg til aksjoner, som ofte tar mange timer, har det ført til en evig kamp for å få tiden til å strekke til.

Det er ganske slitsomt å kjenne på dårlig samvittighet for at man enten burde ha vært på trening eller at man burde ha vært hjemme. Ikke minst den enomt dårlige samvittigheten de gangene man har sagt nei til en aksjon rett og slett fordi hverdagen ikke ville gå opp dersom man dro. Kai-Erik har heller ikke permisjon med lønn for å dra på aksjon, så tiden måtte jobbes inn igjen. Kai-Erik reiser også endel i jobben nå. Etter vi fikk Lilje i oktober, så har det blitt lite tid til NRH. Kai-Erik har gått av tjenestelista (jeg har ikke vært på den på en god stund pga. graviditet og amming), og ingen av oss re-godkjenner som planlagt i år.

Clara som nå er 8 år går av med AFP. Avtalen består i at hun fortsatt skal få trene (for alles beste), men det blir nok rundt i skogen her, eller evt. mer uforpliktende i en lokal hundeklubb. Ellers kan jeg meddele at hun ikke halter lengre, og er røntget på alle ledd på frambeina, og alt så fint ut.

Jeg har også sagt ifra meg plassen på instruktørkurs som starter til høsten. Noen vil sikkert mene at det var galskap at jeg i første omgang søkte på kurset, med to små barn. Begrunnelsen min var at det ikke var noen andre kandidater her på sørlandet til ettersøkningsinstr., og at det ville være bedre men en instruktør som kunne være med noe, en ingen. Og jeg gledet meg virkelig til å gå igang med utdannelsen. Samtidig ønsket jeg ikke å være instruktør uten hund, og når man ikke rekker å få trent - så er man like langt.

Det føles godt å endelig ha tatt avgjørelsen, samtidig som jeg er inne i en sorgprosess over at noe som har vært en så stor del av en fjerdedel av livet mitt er borte. Jeg kommer til å savne treninger og treningskompiser, og det å kikke på stjernene mens jeg venter på å bli funnet av en hund. Det å dra på hovedkurs og treningsamlinger. Og ikke minst den givende oppgaven det er å være en del av et team som leter etter mennesker som har gått seg bort.

Tusen takk til alle gamle og nye treningskompiser for god hjelp og fine stunder! Et kapittel er skrevet, men det er jo ofte flere kapitler i en bok. Hvem vet når abstinensene melder seg :-)

godkjent1.jpg

Clara: Den dagen vi godkjente i 2008