Siden tåa til Clara virket god som ny, så bestemte jeg meg for å dra på sportrening på Sviland. I tillegg til oss som skulle trene der, var det fullt av grønne menn som lekte krig, og en skokk med sopplukkere. Jaja, man kan jo ikke la være å trene av den grunn, så det var jo bare å sette igang. Jeg fikk tilbud om et overnatten spor - som i løpet av natten hadde fått en teltleir i starten og som nå var sterkt bevoktet av et ukjent antall grønne menn…. og jeg takket pent nei…. - jada… kall meg pingle… :-)

Henning var derfor snill å legge to spor av ca 400-500 meter i Arboretet, og jeg sa jeg ønsket noen utfordinger i dem… Etter tre timer gikk vi dem! Det første sporet startet på venstre side av parkeringsplassen i Arboretet (jeg hadde liksom tenkt at han skulle gå mer i Melshei, en Arboretet - men prøvde å være ubemerket av forskjellen). Clara slo fint på sporet, men du verden som det tar på psyken å gå spor i soppterreng  på denne tiden av året. Clara jobbet seg fint avgårde i passe tempo, og fant fint første gjenstand… neste og neste….. og det bar over parkeringsplass, og over til gaphuken hvor hun stupte under bordet og plukket en tom Red Bull boks… jaja, tenkte jeg…. jeg har ikke noe valg, det er bare å belønne (og det viste seg å være helt rett). Så bar det ned skråningen og mot en liten bro… Der sto det et helt brudefølge med fotograf som var igang med å forevige begivenheten. Der sto bruden å holdt i sin hvite kjole, og de så fryktelig skeptiske ut da vi styrtet mot dem….. For n’te gang denne dagen ble jeg i tvil, denne gangen mest fordi jeg helst ikke ville spolere bildene som paret sikkert skulle ha på veggen resten av livet (og bilde “Skrik” dukket av en eller annen grunn opp i bakhodet), og jeg holdt Clara litt igjen… og plutselig så jeg en blå sløyfe, phu… og den var på vår side av brudeparet. Den viste seg å være starten på det neste sporet, og slutten på det sporet vi hadde gått var på andre siden av broen med brudeparet… Men vi tøflet av gårde på neste, og sleit først litt med å krysse Vassvikveien, og vi sleit også litt mot slutten. Vi havnet i området med masse diker, som var vanskelig for meg å ta seg over, men vi fant slutten til slutt… Jeg må si meg fornøyd med arbeidet til Clara, tatt i betraktning de utfordingene vi fikk i sporet.

Paul ville ha spor i kubeitet, på andre siden av veien ved Bråsteinsvannet, og ville ha fig. i enden. Jeg hadde lagt et ca 1 km langt spor, plassert slutten strategisk ved veien, slik at det var lett å komme til. Det av og til lett å glemme et det kun er oss NRHere som synes at det er helt naturlig å ligge flatt på bakken, i kanten av et beite, like ved en vei… Jeg så Paul vel avgårde, og fulgte med den et stykke, og Dinoen gikk fin-fint spor. Jeg fant ut at det var på tide å finne plassen jeg skulle ligge. Der var ganske åpent, så jeg la meg flatt på bakken - og håpte ingen andre ville se meg…. Etter en stund så jeg Paul og Dino… Yes! Nå var det ikke lenge igjen…. Men der stoppet det også en bil, med et yngre par i. Mannen åpnet vinduet og spurte “Are you og OK?”…. og prøvde meg viskende “Yes, I’m fine!!!” og smilte mitt mest beroligende smil…. noe som ikke overbeviste mannen i det hele tatt… og han åpnet døra og var på vei ut… phu… Jeg prøvde meg igjen… viskende… for nå var Paul og Dino ikke langt unna….” I’m fine…” og satte tommelen i været… Men mannen var fremdeles ikke overbevist om at tilstanden min var i skjønneste orden (merkelig :-) ). Heldigvis, i det øyeblikket kom Dinoen som en reddene engel og avverget hele situasjonen… Jeg kunne reise meg opp å belønne! Paret var nå overbevist, og den som sto og lo… Det var Paul….